Da jeg var liten, var det absolutt ingen i min familie som ville trodd det var jeg, rotekoppen, som i fremtiden ville skrive om rydding, organisering og orden. 

Jeg var veldig glad i å rydde hos andre, når jeg var på besøk hos venninner, og spesielt når jeg satt barnevakt. Intetanende naboer hadde fått total makeover i bokhylla da de kom hjem. Men på mitt eget rom var det kaos. K. A. O. S. Jeg hadde et eget talent for å rote rommet til på tre sekunder.

Jeg så heller ingen grunn til å rydde hele tiden, jeg visste jo hvor alt var. Og hvis jeg ryddet, var det for å kunne ommøblere etterpå. Jeg ommøblerte veldig ofte, så det ble heldigvis ryddet med jevne mellomrom. Det var bare at det ikke varte så innmari lenge.

Jeg kan fremdeles rote noe innmari. Fordi det er morsommere ting å gjøre enn å rydde. Men jeg har et grunnsystem som gjør at det ikke skal så mye til å få ting på stell igjen. Og nettopp slike systemer og triks for en lettere hverdag – det er det som tiltaler meg.

Når det gjelder min Listelykke, er nok dét mindre overraskende at jeg skriver om og bryr meg om for de som kjente meg da jeg var liten. Jeg har hatt tekst som lidenskap – og jobb – hele livet. Listebøkene mine har fulgt meg siden jeg ble student i 1999, og før det skrev jeg ned alt som skulle skje og huskes på, i almanakker.

De siste årene er de enklere listebøkene mine blitt til mer kreative punktjournaler, og jeg har invitert likesinnede til å leke med meg på Facebookgruppen Listelykke. Det er nemlig mange av oss!